Kan Trump starte en atomkrig alene?

Presidenten har til alle tider med seg en brikke, den såkalte «kjeksen» (the bisquit), som gjennom innholdet i «fotballen» vil gi ham kontakt med det militære operasjonssenteret i Pentagon.

Der finnes altså ingen «rød atomknapp» som presidenten kan trykke på. Men det utstyret han alltid har med seg vil kunne gi ham kontakt med Pentagon. Om noen forsøker å hindre at presidenten skulle få gitt sin ordre, vil de bli stilt for krigsrett. Når presidenten er i Det hvite hus er det andre rutiner, men det er likevel presidenten alene som har det siste ord. Hele det militære apparatet er forpliktet til å adlyde ordren og avfyre de dødelige rakettene hvis deres president gir ordre om det.

En høytstående amerikansk offiser sa imidlertid nylig at han, med fullt kjennskap til det militære reglement og reglene for krigsrett, ville trosse en slik ordre fra presidenten hvis han ikke samtidig var kjent med at USA var truet var militært angrep.

Rakettene vil være på vei i løpet av en halv times tid.

Slik har det vært siden John Kennedys tid under Cuba-krisen i 1962, da den amerikanske kongressen mente det var nødvendig å ha et system hvor USA øyeblikkelig kunne gå til gjengjeldelsesangrep hvis sovjetrussiske raketter skulle bli oppdaget på vei mot Amerika. Og det er kjent at Kennedy selv var opptatt av, og til dels tynget over at han alene hadde ansvaret for å gå til krig eller ikke.

Med dagens uforutsigbare og ustabile president Donald Trump i Det hvite hus, går debattens bølger høye i USA og i resten av verden. Og det ser heller ikke ut til å være enighet intern i Det hvite hus. For mens USAs utenriksminister Rex Tillerson forsøker å gå diplomatiets veier for å få Nord-Korea til å avslutte sin utvikling av kjernefysiske angrepsvåpen, undergraver president Trump sin egen utenriksminister ved å tvitre at Tillerson kaster bort tiden ved å forsøke å forhandle: “ Save your energy Rex, we'll do what has to be done!” Og det kommer fra presidenten, som lenge har vært kjent for å stille det urovekkende spørsmålet: Når vi har kjernefysiske våpen, hvorfor kan vi da ikke bruke dem? Trump har ingen tro på at krisen i forhold til Nord-Korea kan løses gjennom forhandlinger, «her er det bare en ting som virker», som han sier. Og Trump sier at det i øyeblikket er «stille før stormen», uten at han går inn på hva stormen er.

En av dem som de siste dagene er kommet med varsling av den uvanlige sorten, er formannen i Senatets utenrikskomité, republikaneren Bob Corker. Han har karakterisert presidenten som «dangerously erratic and unstable» (farlig uberegnelig og ustabil), at han “treats his high post like a television show” (opptrer som om hans høye embete er et TV-show) og at han er “reckless enough to stumble the country into a nuclear war” (uforsiktig nok til at han kan få landet til å snuble inn i en kjernefysisk krig).

Og kanskje aller mest kjent er hans uttalelser om å møte Nord-Korea med «fire and fury like the world has never seen». (Dette er ikke noe fast uttrykk på engelsk, men kanskje kan en oversettelse være: «Flammer og voldsomt raseri som verden aldri før har sett»).

En annet «tungvekter» i Washington, tidligere sjef for Direktoratet for National Intelligence (DNI), James Clapper, har stilt spørsmål ved om Trump er mentalt egnet til å ha tilgang til sikkerhetskodene til USAs kjernefysiske våpenarsenal, og at han ser dagens situsjon som “pretty damn scary” (ganske skremmende). Han er en av dem som uttrykker bekymring for at presidenten kan føre landet i krig alene, uten først å måtte konsultere Kongressen eller noen annen politisk myndighet eller domstol.

Er Trump virkelig troende til å svare på Nord-Koreas rakettprøver med å starte en angrepskrig mot Nord-Korea helt på egenhånd? Eller er det bare talemåter og tomme skremmeskudd? Selv ikke hans nærmeste medarbeidere ser ut til å være sikre.

Under president Trump er posisjon og myndighet i Washington blitt uklar, hvor nattlig tvitring plutselig blir politiske erklæringer, og hvor viktige og kompliserte, internasjonale avtaler innen handel og klima plutselig blir kansellert. Det gjør det vanskelig å analysere, vurdere og forholde seg til amerikansk politikk, - ikke minst for diplomatene som skal orientere sine regjeringer om hva som foregår i Det hvite hus – enten de er “friends” eller “foes” – venner eller fiender.

Med Trumf er det blitt slik at det uforutsigbare er det eneste som kan regnes som sikkert.

Kilder: The Smithsonian National Museum, CNN, Politico, New York Times, The Guardian, Washington Post