Vi eldre blir stadig yngre (Eldrebølgen del 1 av 4)

Og så ser også jeg at når vi begynner å komme i en alder som ligger noe over landsgjennomsnittet, begynner vi å få plager og sykdommer som vi ikke kjente noe særlig til i ungdommen. Men da skal vi behandles for de plagene vi har, de sykdommene som er kommet etter som vi er blitt eldre, ikke fordi vi har passert et eller annet alderstrinn.

La det være sagt med en gang at alderdom er ingen sykdom. Men det er en fase i livet hvor vi er mer utsatt for å få sykdommer enn var tidligere i livet. Derfor må vi ikke gå rundt å oppføre oss som syke, hvis vi ikke er det. Men vi selv og samfunnet må forberede oss på at med så mange flere eldre som vi blir framover, da må vi tenke nytt.

For et par år siden sto jeg for første gang på Hjertnes-scenen, med flere enn 700 tilhørere i salen. Da lanserte jeg en bok jeg har skrevet, og som jeg har jobbet med i 4 ½. Det var et bokprosjekt jeg startet med da jeg passerte 66 år. Jeg sier som Wenche Myhre, når jeg blir 66, da gjøre jeg som jeg vil. Da skriver jeg om hva – og hvem – og hvordan jeg vil gjøre det. Og ennå har jeg ikke bestemt meg for hva neste prosjekt blir.

Jeg valgte å skrive om Anders Jahre, som er en av vår tids industriledere som var aktive helt til meget høy alder. Jeg vet ikke om dere var klar over at han satt som konsernsjef inntil 1978, det året han fylte 87 år. Jeg ser jo i historien om Anders Jahre, at det nok var konsernsjef noen år for lenge. Han var gammel, og han følte seg veldig gammel i sine siste år.

Og så har jeg lyst til å min svigerinne Nina Tjomsland, som i en alder av 75 år – her er hun 75 års dagen sin – kunne fortelle at hun var kommet inn til et to års studium ved Cambridge University for å studere engelsk middelalderlitteratur – og fullførte i sommer med gode resultater.

Jeg sier ikke at Nina er typisk. Hun er nok utypisk i den forstand at hun er gløggere enn de fleste – og at har helse til å kunne gjøre slike stunt.

Helt generelt i Norge i dag, er det markert endring i når vår generasjon mennesker begynner å føle seg gamle, og da forrige generasjon begynte å føle det samme. Gjennomsnittlig levealder øker, og ifølge forskerne begynner folk å føle alderen senere enn før. Hvis vi skal bruke VG som sannhetsvitne, følte forrige generasjon seg gamle da de passerte 60. Nå føler vi oss ikke middelaldrende før vi passerer 55, og vi føler oss ikke gamle før vi passerer 70.

Og da har de ennå ikke spurt meg, når jeg har tenkt å begynne å føle meg gammel.

Spøk til side, det er klart at det er gode grunner for at vi ikke føler alderen tynge så tidlig som før. Vi har generelt bedre helse, vi har bedre økonomi og vi har større muligheter til å gjøre det vi har lyst til.

Spøk enda lenger til side. Jeg var inntil for et par år siden leder for Helse- og Sosialutvalget i Sandefjord kommune, og ser at den såkalte eldrebølgen er i ferd med å komme inn over oss. Jeg er jo en del av den.

Jeg mener fortsatt alt seg sa i innledningen til dette kåseriet, men jeg ser jo samtidig at vi i det offentlige her i Norge – i stat og kommune - må forberede oss bedre enn det vi nå gjør, for å møte de behovene som stadig flere av våre innbyggere får – fordi de blir eldre.

Utviklingen i demografien, altså befolkningens alder og sammensetning, betyr mye for velferdsstatens bærekraft. Hvor lenge vi lever, hvor mange som blir født, og hvordan antallet eldre og yngre utvikler seg i forhold til hverandre, har stor betydning for hvor mange som er i arbeid, og for hvor mange som trenger offentlige tjenester og ytelser.

Tenketanken Civita interesserer seg også for eldrebølgen. Civita sier at det i utgangspunktet positivt at befolkningen i et land blir eldre. Lange og friske liv er tegn på et høyt velstandsnivå. Men det er en utfordring at det blir færre yrkesaktive per pensjonist. Det betyr at det blir færre som arbeider og betaler skatt i forhold til den andelen som blir pensjonister og mottar pensjon som må betales av de som er i arbeid.

Pensjonsutbetalingene er i stor grad basert på et såkalt pay-as-you-go-prinsipp, det vil si at skatteinntektene vi får inn hvert år, brukes til pensjonsutbetalingene til pensjonistene det samme året. Det betyr at forholdet mellom antall pensjonister og personer i arbeid har direkte betydning for offentlige budsjetter og bærekraften i systemet. Denne utfordringen deler Norge med mange andre vestlige land.

Mens vi i 1970 hadde fem yrkesaktive per pensjonist, vil vi i 2060 bare ha 2,5 yrkesaktive per pensjonist. Med andre ord: Mens fem personer i arbeidsdyktig alder skulle spleise på utgiftene til én pensjonist i 1970, vil det i 2060 bare være 2,5 personer til å dele på den samme regningen. Dermed blir det mer å betale for hver som er yrkesaktiv. Denne utviklingen kalles eldrebølgen, men er egentlig ikke en bølge, men en situasjon som vil vedvare.

Helt generelt i Norge i dag, er det markert endring i når vår generasjon mennesker begynner å føle seg gamle, og da forrige generasjon begynte å føle det samme. Gjennomsnittlig levealder øker, og ifølge forskerne begynner folk å føle alderen senere enn før. Hvis vi skal bruke VG som sannhetsvitne, følte forrige generasjon seg gamle da de passerte 60. Nå føler vi oss ikke middelaldrende før vi passerer 55, og vi føler oss ikke gamle før vi passerer 70.

Og da har de ennå ikke spurt meg, når jeg har tenkt å begynne å føle meg gammel.

Spøk til side, det er klart at det er gode grunner for at vi ikke føler alderen tynge så tidlig som før. Vi har generelt bedre helse, vi har bedre økonomi og vi har større muligheter til å gjøre det vi har lyst til.

Spøk enda lenger til side. Jeg var inntil for et par år siden leder for Helse- og Sosialutvalget i Sandefjord kommune, og ser at den såkalte eldrebølgen er i ferd med å komme inn over oss. Jeg er jo en del av den.

Jeg mener fortsatt alt seg sa i innledningen til dette kåseriet, men jeg ser jo samtidig at vi i det offentlige her i Norge – i stat og kommune - må forberede oss bedre enn det vi nå gjør, for å møte de behovene som stadig flere av våre innbyggere får – fordi de blir eldre.