Brexit skaper strid om EU-satelitter

Dagens strid om britenes rolle i Galileo prosjektet er bare et av mange prosjektet som må avklares og problemer som må løses når nå UK om britene skal fortsette i europeiske prosjektet – også igangsatt av EU - etter at britene er ute av EU. For Storbritannia forlater naturligvis ikke Europa – og vil fortsatt være et europeisk land.

Britene har vært med i Galileo fra da første satelitt ble skutt opp i 2011, men prosjektet har hatt ganske mange tekniske problemer og ulemper i forhold til hovedkonkurrenten, det amerikanske GPS-systemet, som burde løses med en internasjonal, europeisk eiergruppe bak prosjektet.

Det er beklagelig at sakens kjerne nå er det avanserte, europeiske prosjektet av navigasjonssatelitter som er under oppbygging. Det skal kunne vise at Europa kan måle seg i fremtidsrettet teknologi med USA, med et system for satelittnavigasjon som etableres av Den europeiske union og Den europeiske romfartsorganisasjon og har fått sitt navn etter den italienske astronomen Galileo Galilei. Systemet er ment som et sivilt, europeisk alternativ til det militære og amerikansk-kontrollerte Global Positioning System (GPS) og det russiske GLONASS. Systemet ble gjort tilgjengelig for allmennheten fra desember 2016 og var da basert på 18 satelitter. Et system med 30 satelitter ventes ferdig utbygd i 2020.

Et av hovedargumentene for å sette i gang Galileo-prosjektet har vært å ha et system som er uavhengig av USA. USA kan når som helst stenge for all bruk av GPS, hvis amerikanerne for eksempel skulle føle det hensiktsmessig i en krigssituasjon. Galileo vil få to hoved operasjonssentraler, ett ved Munchen i Tyskland og ett i Fucino i Italia.

Galileo vil etter planen gi større nøyaktighet i posisjonsbestemmelsen for alle brukere, ned til meternivå. Det vil særlig gi forbedret satelittdekning i nordlige breddegrader, noe som vil være en fordel for Skandinavia. Det vil være hovedsakelig et sivilt system, men det vil være pålitelig også i krigssituasjoner.

Galileo-saken ser nå ut til å bli brukt som et eksempel fra tysk side på at det skal «svi» å gå ut av et samarbeid som EU, og at britene ikke kan vente å få beholde alle fordelene som medlemskapet innebærer. Mens tyskerne vil ha britene ut av samarbeidet, ønsker andre i EUs satelittprosjekt å beholde britene som deltager. Britenes støttespillere i EU er Frankrike, Spania, Sverige, Nederland og de baltiske statene.

Striden rundt Galileo-systemet peker også på de mange og meget vidtrekkende spørsmål som det gjenstår å løse i britenes forhold til EU. Ønsker britene å beholde flesteparten av fordelene ved å være en del av det indre marked med fri flyt av varer, tjenester og kapital utenfor markedet? Da må de samtidig finne seg i å overlate til EUs hovedkvarter i Brussel en del politiske beslutninger som har betydning for britenes økonomi og levesett. Eller vil de dyrke sin uinnskrenkede selvstendighet – utenfor det stadig voksende fellesmarkedet i Europa?

I erkjennelsen av at ikke alt er klart for Brexit, har statsminister Theresa May nå bedt om å få en ekstra seks måneders overgangsperiode fra dagens situasjon med fullt britisk medlemskap inntil britene er helt utenfor. Først kommer en generell overgangsperiode fra bruddet 30. mars 2019 til slutten av 2020, pluss ekstra seks måneder for å løse problematikken omkring grensen mot Irland – ut i 2023.

Grenseproblematikken ser nå ut til å ha kjørt seg helt fast mellom Nord-Irland, som blir stående utenfor EU og den irske republikken Irland, som er medlem av EU. Sett fra Brussel er det helt uaktuelt med alt annet enn en «hard» grense med på tvers av øya Irland, med faste anlegg, innkreving av toll og avgifter og alt annet som kjennetegner en «hard» grense. Men det er i strid dem «myke» grensen har fungert historisk sett, hvor den i praksis har vært fullstendig åpen.

Samtidig drøftes det også i Norge om Storbritannia kan være interessert i medlemskap i EØS, på nivå med Norge, Sveits og Lichtenstein. Noen av de britiske mediene har i lang tid sett på grenseforholdene mellom Norge og Sverige som en løsning. Denne muligheten er av en del medier oppfattet som en i praksis åpen grense, fordi vi som på privat basis kjører over grense fra tid til annen får passere grensen uten å bli stanset. Men for varetransport er grensen mellom EØS-landet Norge og EU-landet Sverige «hard» - med anlegg for avkjøring for inspeksjon og eventuell innkreving av avgifter. Grensen mellom Norge og Sverige har vakt en viss oppmerksomhet i britiske medier nylig, men den er neppe en ordning EU og EØS kan bruke uten betydelige justeringer.  

 Lokalbefolkningen i både Irland og Nord-Irland ser for seg at grensen ikke kan stenges – eller gjøres «hard» – mens EU er like klar på at grensen må stenges. Britiske Brexit-forhandlere har bedt EU planlegge en helt ny løsning på den irske grensen, når nå en ny runde forhandlinger settes i gang – med det mål å komme til enighet i løpet av 2023. Sett utenfra er dette et uløselig problem, å ha grensen åpen og lukket samtidig.

Den britiske Labour-lederen Jeremy Corbyn har gått langt i retning av å foreslå at Nord-Irland kan gå inn i republikken Irland – noe som naturligvis ville viske ut grensen mellom Irland og Nord-Irland. Men det tok ikke mer enn et par dager før han benektet at det er det han sier.

Dagens situasjon viser best av alt, er at det fortsatt gjenstår betydelig skepsis begge veier i forholdet mellom London og Brussel.