NATO i Trumps nye verdensorden


Publisert

Det er ikke uten grunn at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg er bekymret over oppslutningen om den transatlantiske allianse NATO med USA som hovedaktør, i en tid med uklare og til dels motstridende signaler fra regjeringen i Washington. President Trump har allerede rukket å komme på kant med de økonomisk sterkeste, vestorienterte landene som også er NATO-medlemmer, mens han har utviklet et nært forhold til herskerne i landene Russland og Kina, som i vår nære historie har vært USAs og øvrige vestlige lands hovedfiender.

Det er ikke uten grunn at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg er bekymret over oppslutningen om den transatlantiske allianse NATO med USA som hovedaktør, i en tid med uklare og til dels motstridende signaler fra regjeringen i Washington. President Trump har i sine første 16 måneder som president rukket å komme på kant med de økonomisk sterkeste, vestorienterte landene som også er NATO-medlemmer, mens han synes å ha utviklet et nært forhold til herskerne i landene Russland (tidl. Sovjetunionen) og Kina, som i vår nære historie har vært USAs og øvrige vestlige lands hovedfiender.

Samtidig har Trump vært sentral i å få i stand et spektakulært, historisk møte med den nord-koreanske herskeren Kim Jong-un om et framtidig samarbeid med Nord-Korea. I tillegg til Nord-Vietnam, har Nord-Korea vært USAs hovedfiender i Sørøst-Asia hvor det despotiske Kim-dynastiet har all makt.

Det kan naturligvis være vel og bra å gjøre seg til venns med historiske fiender, men det er vanskelig å vite hvor reelle eventuelle "vennskapsavtaler" med slike regimer er, og hva slike avtaler kan gå på bekostning av.

I et innlegg i den britiske avisen The Guardian nylig skrev Stoltenberg at "politiske stormskyer" truer de bindingene som holder NATO sammen. Dette er bånd som var reelle da den vestlige forsvarsalliansen NATO ble etablert den 4. april 1949, med Norge som et av de første medlemslandene. Da var det kommunistiske Sovjetunionen den store trusselen mot fred og frihet i Europa. USA var den store garantisten for at ikke den sovjetiske militære styrken skulle rykke vestover og ta kontrollen over enda mer enn den delen av Europa som allerede befant seg i Øst-Europa, bak jernteppet som delte Europa i to.

Nå, snart 70 år senere, ser verden ganske annerledes ut. Ikke minst har endringene i relasjonene mellom land etter presidentvalget i USA i 2016, vært større enn noen kunne ha forestilt seg. Det er nesten som om president Trump har etablert «sin egen» nye verdensorden på tvers av de etablerte skillelinjene.

De største endringene som kan påvirke NATO-samarbeidet gjelder de nye avgiftene som USA har lagt på import av endel viktige handelsvarer til USA, med den følge at det har brutt ut handelskrig mellom noen av de største handelspartnerne i verden. Dessuten har USA meldt seg ut av Paris-avtalen, som er samlingen av nasjonene som deltar aktivt i den internasjonale kampen mot klimaendringene i verden. I tillegg har USA trukket seg ut av avtalen som ga internasjonalt innsyn i atomprogrammet til Iran, mot viljen til de andre partnerne i avtalen, EU, Russland, Kina, Frankrike, Storbritannia og Tyskland i tillegg til Iran.

 Den uberegnelige president Donald Trump visste at han gikk på tvers av interessene til USAs tradisjonelle alliansepartnere i Group of Seven (G7), Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og USA, da han innførte de nye tollavgifter på viktige importvarer til USA. Han deltok relativt motstrebende på G7 møtet i Charlevoix i Canada den 8. juni i år. Men han fikk vist sin uvilje ved å komme for sent til åpningen av møtet, og han reiste derfra før møtet ble avsluttet. Underveis i møtet gjorde han det klart at han mente at Russland burde inviteres tilbake inn i G7, etter at landet ble avvist etter annekteringen av Krim-halvøya i 2014.

Trump gjorde det helt klart i G7 at han heller ville prioritere sitt møte tre dager senere med Nord-Koreas hersker Kim Jong-un i Singapore. Trump dro til Singapore søndag selv om møtet med Kim ikke skulle finne sted før tirsdag.  

 Og før Trump reiste fra Canada, rakk han å krangle med G7-møtets vert, Canadas statsmininister Justin Trudeau, hvor Trudeau sa at han selv og hans land ikke ville finne seg i å bli herset med av en amerikansk president verken med ensidig innført import-toll eller noe annet, hvoretter Trump freste ut på twitter at Trudeau er både «svak og uærlig».

Trumps oppførsel gikk ikke upåaktet blant USAs allierte, ikke minst at han valgte å forlate møtet med sine tradisjonelle allierte før det var nødvendig for å møte den nord-koreanske diktator Kim Jong-un, som langt fra har vært noen venn av USA. Det er også blitt lagt merke til at Kim allerede har hatt to møter med den kinesiske lederen siden mars i år, da det ble kjent at han i mai eller juni i år skulle møte Trump. Og nå, en uke etter møtet mellom Kim og Trump, reiser Kim igjen til Beijing.

Kina synes for tiden å være Nord-Koreas eneste kjente, økonomiske samarbeidspartner. I tidligere tider var også daværende Sovjetunionen en nær samarbeidspartner med og økonomisk bidragsyter til Nord-Korea, hvilket var viktig for maktforholdene i Sørøst-Asia, hvor Korea-halvøya ble delt etter Koreakrigen. USA støttet Sør-Korea, og Russlands forløper Sovjetunionen støttet Nord-Korea.

 I møtet mellom Kim og Trump, lovet Trump at de felles militærøvelsene mellom Sør-Korea og USA skulle avvikles, mens det er ikke kommet fram at Kim har gitt noe løfte om at Nord-Korea skulle avvikle sitt program for utvikling av atomvåpen og destruere sine atomvåpen – noe Trump hadde sagt han ville kreve. I USA er det nå en gryende følelse av at Trump langt på vei har latt seg lure av Kim, og kommentatorene minner om at nordkoreanerne tidligere har gitt løfter som ikke er blitt holdt.

 Både før og etter han ble president, har Donald Trump hatt et nært forhold til Russland og den russiske president Vladimir Putin. Trump har i flere år hatt betydelig økonomisk virksomhet i Russland, og han er under etterforskning av FBI etter mistanke om at han og/eller hans medarbeidere har hatt et ulovlig samarbeid med agenter for en fremmed makt under presidentvalgkampen i 2016.

I sitt innlegg i The Guardian legger ikke Stoltenberg skjul på at det er ulike syn på enkelte aktuelle politiske spørsmål innen NATO.

– Denne uenigheten er reell og vil ikke bli borte over natten. Det er ikke hugget i stein noe sted at det transatlantiske båndet alltid vil være der. Men det behøver ikke bety at et sammenbrudd er uunngåelig. Vi må bearbeide dette båndet, og vi alle kan ha nytte av de gjensidige fordelene dette gir oss, skrev Jens Stoltenberg i The Guardian.