Kan det bli en norsk løsning på Brexit?

Stadig flere synes at den «norske modellen» i vårt forhold til EU bør være en god løsning også for britene etter at de går ut av EU – det verden kaller Brexit. Samtidig øker fokus på den åpne grensebiten mellom Irland og Nord-Irland, som nå ser ut til å bli en del av EUs grense mot utenforlandene. Hvem skulle trodd at to av Europas minste land skulle være med på å prege debatten om giganten EUs framtid i Europa?

 Seriøse europeiske medier som The Economist, The Telegraph, The Guardian og The Irish Times har nylig vakt til live igjen tanken om at den britiske statsminister Theresa May hevder at det er nødvendig med en ny form for avtale for å dekke britenes forhold til den europeiske union EU. «Look to Norway» sa den amerikanske president Franklin D. Roosevelt i 1942.

Kanskje kunne Theresa May og den polske rådspresidenten i EU, Donald Tusk, ta utgangspunkt i den EØS-avtalen som Norge lever med – som ivaretar våre handelsinteresser uten at vi blandes inn i debatten om nye EU-lover og forordninger. «Look to Norway», og så ta hverandre i hendene på det!

Både Norges og Storbritannias posisjon i Europa er likevel så sterk at verken nordmenn eller briter lar seg overkjøre, særlig hvis vi kan stå sammen. Og vi skal heller ikke glemme de øvrige EØS-statene, fiskeristaten Island og det sentralt plasserte finanssenteret Liechtenstein.

Med britene ute av EU vil de kunne få verdifulle samarbeidspartnere i EØS, som er et allerede etablert organ, men som kunne ha nytte av den tyngde som britene ville bringe med seg. At Norge da sannsynligvis ikke lenger ville få en lederrolle i EØS kan bare være en fordel – vi har en internasjonal erfaring og en posisjon som står til Dovre faller – også i europeisk sammenheng.  

I et innlegg til Stortingets Europa-utvalg orienterte utenriksminister Ine Eriksen Søreide om status i britenes forhandlinger med EU, og det er gjengitt i en pressemelding fra den norske regjeringen. Der heter det at britene ønsker fortsatt å være tett knyttet til EU, og May ønsker at britene fortsatt skal delta i flere av EUs byråer, som legemiddelbyrået, kjemikaliebyrået og byrået for luftfartssikkerhet.

Rådspresident Tusk har imidlertid sagt at når britene nå går ut av EUs indre marked og tollunion, og ikke minst avviser fri flyt av arbeidskraft, da kan ikke EU gi Storbritannia samme markedsadgang som Norge har gjennom EØS, kombinert med de begrensede pliktene som Canada har gjennom sin frihandelsavtale. EU vil sannsynligvis kunne tilby britene en frihandelsavtale som er mer omfattende når det gjelder varer men mer begrenset når det gjelder handel med tjenester.

Ifølge Eriksen Søreide legger EU opp til en samarbeidsmodell basert på fire pillarer: 1) En frihandelsordning basert på den ordningen Canada har, 2) et samarbeid om luftfart og forskning, 3) avtaler vedrørende justis og innenriks, og 4) utenriks og sikkerhetspolitikk.

Utenriksministeren erklærer kategorisk at Storbritannias uttreden ikke endrer Norges forhold til EU.

Ifølge meningsmåler i Norge, er nå bare 20 prosent av de spurte tilhengere av at Norge skal bli medlem av EU. En rekke norske regjeringer har valgt ikke å gjenoppta debatten om norsk medlemskap i EU. Norge har gjort det bra utenfor EU og har unngått deltagelse i en stadig strammere union i en stadig voksende superstat.

Det britiske nyhetsmagasinet The Economist oppfattes Norge og (det øvrige EØS) som en venn av EU. EU er litt imponert over Norge, ikke bare på grunn av alle gullmedaljene i vinterens OL, men mer på grunn av vår statsform og utøvelsen av vår politikk. Economists søsterorganisasjon Economist Intelligens Unit, mener at Norge er verdens mest demokratiske land. Og FN har år etter år rangert Norge som et av de beste landene å bo i – vanligvis helt på topp – men vi er i år av litt uforklarlige grunner forbigått av vår nordiske nabo Finland.

EUs administrasjon i Brussel har gjerne sett på EØS som et midlertidig «venterom» på vei inn i EU, men intet tyder lenger på at Norge er interessert. Og, som Economist skriver, det er ikke noe som er så langvarig som det midlertidige. EU er å betrakte som overnasjonal, mens EFTA er internasjonal. Det er en viktig forskjell for oss nordmenn.

Economist vendte den 22. februar 2018 blikket tilbake til 1975, da britene hadde sin første folkeavstemning om EU. Hadde britene sagt nei på det tidspunkt, ville britene høyst sannsynlig fulgt sine EFTA-venner inn i EØS. Economist kaller det «perverst å avvise blankt den muligheten i dag».

The Guardian sa det like klart den 22. mars 2018 under overskriften: «Endelig, gode nyheter om Brexit: Storbritannia er på vei til Norge.» Og videre: «Norway, here we come! Det vil ta to år. Reisen vil bli stormfull og endestasjonen er uklar. Med litt pluss-eller-minus Norge, vil det være den eneste fornuftige vei for Storbritannia gjennom hengemyra Brexit.»

Også The Telegraph er positiv til en norsk løsning for Storbritannia etter Brexit og konstaterer at «en norsk løsning er ofte sett på som den mest attraktive løsningen for britene, spesielt i og med at i Norge har det norske rettssystemet mer makt enn EUs rettssystem.

Britiske Brexit-forhandlere har bedt EU planlegge en helt ny løsning på den irske grensen, når nå en ny runde forhandlinger settes i gang – med det mål å komme til enighet innen 18. april. Lokalbefolkningen i både Irland og Nord-Irland ser for seg at grensen ikke kan stenges – mens EU er like klar på at grensen må stenges.

Den offisielle britiske holdning uttrykkes slik: «Vår prioritet er fortsatt å unngå en «hard» grense samtidig som vi respekterer Storbritannias grunnlovsmessige og økonomiske integritet.» Hvis de to partene ikke kan komme til enighet, vil EU kreve full grensekontroll både nord og sør før grensen. Det har statsminister Theresa May sagt er fullstendig uakseptabelt.

Men The Telegraph setter samtidig fingeren på at det norske systemet ikke løser problemet for grenseovergangen mellom republikken Irland og Nord-Irland, når denne landsdelen blir en del av utenforlandet EU. Det er kanskje ikke så rart at ikke den norske EØS-avtalen ikke spesifikt inneholder en løsning for Irland.

Noen hadde muligens trodd at ordningen langs grensen mellom Norge og Sverige kunne sammenlignes med grensen mellom republikken Irland og Nord-Irland. Men forskjellen er stor. Ifølge The Telegraph er det 80 grenseoverganger mellom Norge og Sverige, hvorav 14 har anlegg for grensekontroll. Langs den 500 km grensen på tvers av øya Irland, er det hele 200 grenseoverganger der, hvor ingen har anlegg for kontroll.

Kanskje likevel briter, irlendere og byråkrater i Brussel har noe å lære fra grensen mellom Norge og Sverige. Den er lang, men den går mellom to land med felles historie. Og den går mellom to folk som kan snakke sammen, og må det bli mulig å finne en løsning.