Ikke bare vellykkede nordmenn i Amerika

Det er flott at Erna Solberg har gjort et godt inntrykk på president Trump i Washington. Men det er neppe grunn til å tro at norske innvandrere opp igjennom historien har vært så mye bedre for USA enn innvandrere fra andre land, hvis det var det Trump mente da han etter Ernas besøk sa at han ønsket seg flere innvandrere fra Norge og færre fra «drittland» som Haiti, El Salvador og land i Afrika.

 Det har vært alle typer norske innvandrere i USA. I den første fasen da utvandringen fra Norge var størst, fra 1826 til 1930, reiste flere enn 660.000 nordmenn til USA for å søke lykken. Alle ville de lykkes, men ikke alle visste hvordan. Eller de aldri fikk muligheten til å gjøre den nødvendige innsats.

Tidlig på 1800-tallet var det relativt pengesterke bønder og deres sønner som reiste. De hadde penger til å finansiere reisen, men da masseutvandringen startet i 1860-årene var det mennesker av alle slag som reiste til det de kalte «det løfterike landet». Norge opplevde en kraftig befolkningsøkning på 1800-tallet, hvilket var en belastning for samfunnets ressurser. Noen av kommunene i Norge ble derfor «kvitt problemet» ved å subsidierte billettene til arbeidsløse og andre som var en økonomisk belastning for kommunen. Og mange fikk tilsendt billett fra slektninger om allerede hadde etablert seg i USA.

 En spesiell gruppe norske innvandrere i USA var sjøfolk som rømte fra skip hvor de hadde hyre. Mellom 1870 og 1930 kan det ha vært så mange som 40.000 sjøfolk som rømte fra skipene. De hoppet fra skutesida så snart de var nær nok kaia og tok seg i land som best de kunne. Etter juni 1906 fikk disse «ship jumpers» ikke statsborgerskap i USA fordi de ikke hadde ankomstpapirer til. (Liv Marit Haugenstua, «Utvandringen 1825-1930», Orion)

 De fleste norske innvandrerne som slo seg ned i USA, endte opp i Midt-Vesten eller Washington State som bønder eller fiskere, mens mange av sjøfolkene endte opp i Brooklyn og fikk seg jobber som sjauerne eller bygningsarbeidere. Mange nordmenn skal ha vært med på å bygge Brooklyn bridge, som ble ferdig i 1883 etter en byggeperiode på 14 år. 27 mennesker omkom under byggingen, og det er antatt at mange av disse var nordmenn.

Brooklyn var det største storbymiljøet for nordmenn i USA. I 1930 hadde bydelen flere enn 2,3 millioner innbyggere. Den del av Brooklyn som hadde flest nordmenn, var Bay Ridge, som i 1930 hadde flere enn 2 millioner innbyggere.

 Der var også «Ørkenen Sur», som var en norsk uteliggerkoloni på en søppeldynge med mennesker som ikke maktet å bli integrert i det amerikanske samfunnet (Thor Gotaas og Roger Kvalsvik, «Ørkenen Sur», spartacus). De var samfunnets tapere tross sin norske opprinnelse. De hadde ikke ordinære hjem, og ca. 500 uteliggere fant tilhold i Ørkenen Sur. Det var et fristed for dem som ikke hadde annet, og de fikk en viss oppfølging av representanter for de forskjellige kirkesamfunn i Brooklyn, i tillegg til Blå Kors, Frelsesarmeen og andre humanitære organisasjoner samt enkeltpersoner som hjalp medmennesker i nød.

 Ja, de fleste nordmenn som slo seg ned i USA, hadde styrke og framdrift til å klare seg, og noen lyktes meget godt. De aller fleste klarte seg uten hjelp fra det amerikanske samfunn, og de sendte endog penger hjem til familien i Norge. Men ikke alle. Jeg har selv en onkel og en tante som slo seg ned i USA tidlig på 1900-tallet og fant seg godt til rette. En noe yngre onkel forsøkte også å lykkes i USA. Men han gikk til grunne og døde alene på et hospits i Los Angeles. På dødsattesten står det at han ikke hadde fast adresse eller slektninger i nærheten.

 Det hjelper lite å være fra Norge. Og det er lite konstruktivt av presidenten å «foretrekke» innvandrere fra ett land framfor et annet, så lenge de tilfredsstiller kriteriene til opphold. USA er et land av innvandrere som etter evne har bidratt til å bygge samfunnet.