Hvem er mest troverdig - Trump eller Cohen?

Når nå Cohen hevder at presidenten kjente til og godkjente et møte som nære Trump-medarbeidere hadde under presidentvalgkampen i 2016, inkludert hans sønn, Donald Trump jr., med russiske representanter som tilbød informasjon om Trumps motkandidat Hillary Clinton, er det plutselig blitt vanskeligere. For Trump har i varierende grad innrømmet at han kjente til møtet, men at det ikke handlet om "skitt" som kunne kastes på Hillary Clinton under valgkampen, men om adopsjon av russiske barn.

Interesse for, og deltagelse i et slikt møte av noen av Trumps nærmeste medarbeidere eller familie, flytter presidenten meget nær det ulovlige grensen inn til "ulovlig samarbeid med en fremmed makt" i den amerikanske presidentvalgkampen.  

 Lydopptak av gjenkjennbare stemmer er det vanskelig å vri seg fra, men utbetaling av hysj-penger i Trump-sammenheng er ulovlig bare hvis pengene er brukt som en del av valgkampen for å forhindre at utenomekteskapelige forhold skal gi kandidat Trump et dårlig rykte. Saken rundt møtet med russerne er alvorligere, for hvis Trump godkjente dette, har han aktivt samarbeidet med russiske agenter – og i valgkampsammenheng er det ulovlig samrøre med representanter for en fremmed makt. Nå er imidlertid saken den at Cohen ikke har lydopptak som beviser dette, så han er avhengig av å bli trodd av etterforskerne for at det skal få noen følger.

Trumps nåværende juridiske rådgiver og alltid tilstedeværende PR-mann, Rudy Giuliani, var på TV hele fredagen og latterliggjorde det hele ved å si at Cohen ikke er troverdig – og at «Cohen hadde løyet hele uka.»

Kanskje Cohens rulleblad ikke nettopp er fullt av pålitelige påstander, men Cohen sier i alle fall at han er villig til å gjenta under ed overfor justisdepartementets etterforsker det han skal ha hørt. Da blir det plutselig mer alvorlig, sett i lys av at president Trump ennå ikke har sagt ja til å stille opp og bli avhørt av etterforsker Mueller. Hvis det skulle være sant, og det er beviselig at Trump kjente til og godkjente møtet med russiske agenter for å få informasjon av betydning for valgkampen, vil det være brudd om amerikansk lov.

Og når det gjelder sannhetsgehalten i Trumps berømte tvitringer, er den så pass tvilsom at spesialetterforsker Mueller har begynt å sjekke tvitringene for å vurdere om presidenten bevisst bruker dem for å forpurre og forsinke framdriften i etterforskningen. Bruker Trump sin tvitring for å skremme mulige vitner som skal intervjues av etterforskerne? Eller brukes de for at etterforskerne selv skal redusere tempoet i etterforskningen? Der finnes allerede tydelige røster som mener at justisdepartementet bør avblåse hele etterforskningen på grunn av mangel på framdrift.  

Troverdigheten i Trumps tvitringer og uttalelser for øvrig, er svært lav. Han er mannen bak språklige nyvinninger som «fake news» (falske nyheter) og «alternativ facts» (alternative fakta). Washington Post er et av de mediene som følger opp sin kontinuerlige faktasjekk av det presidenten sier. Ifølge WP har presidenten siden han tiltrådte 20. januar 2017, har han per nå, 26. juli 2018, løyet, snakket usant eller gitt villedende opplysninger 4001 ganger.

Selv om amerikansk etterretning har konstatert at russisk innblanding av valgkampen har funnet sted, har presidenten 53 ganger hevdet at russisk innblanding i valgkampen er en falsk oppfinnelse fra demokratenes side for å skape uro rundt Trump.

Han har påstått at etterforskningen av russisk innblanding i valgkampen startet med et “dokument som var betalt for av demokratenes landsstyre (DNC) og Hillary Clinton”. Ifølge WP var DNC et offer for den russiske innblandingen, fordi deres e-mailer ble hentet ut og senere offentliggjort gjennom WikiLeaks. FBI har sagt at russersaken begynte med at en rådgiver for Trump, George Papadopoulos, hadde fortalt til en australsk diplomat at Trumps valgkamp hadde mottatt “politisk dritt” om motkandidaten Clinton for å bruke det som negativ informasjon om henne.

En gruppe republikanske representanter i Kongressen forbereder nå en sak for å kunne stille USAs vise-justisminister Rod Rosenstein for riksrett. De kaller seg «House Freedom Caucus». Rosenstein er justisdepartementets ansvarlige leder for russersaken, som omfatter spesialetterforsker Robert Muellers pågående etterforskning av russiske agenters innblanding i presidentvalgkampen i 2016.

De mener at Rosenstein holder tilbake dokumenter og andre opplysninger om etterforskningen i russersaken. Forsøket fra «House Freedom Caucus» vil neppe nå fram, fordi i Washington er det neppe sterk nok interesse for å bruke riksrett for ofte som et politisk våpen. Republikanernes leder i Representantenes Hus, Paul Ryan, har gjort det klart at han ikke støtter forsøket.

Et forsøk på å felle vise-justisminister Rosenstein har ligget i kortene lenge. Han har imidlertid utøvet sitt ansvar for Mueller-etterforskningen med rak rygg, og som en god embedsmann har han ikke brukt lekkasjer til mediene for å støtte sin sak. Rosenstein har ansvaret for Mueller-etterforskningen fordi hans sjef, justisminister Jeff Sessions, erklærte seg som inhabil når det gjelder saker om russisk innblanding i amerikanske forhold fordi han selv tidligere hadde deltatt i møter med russiske representanter.

Rosensteins skjebne er bare et sideshow til den egentlige historien, som er den russiske innblandingen i valget i 2016, noe som FBI, CIA og hele det amerikanske etterretningsmiljøet er kjent med. Det som ikke er avklart, er om president Trump eller hans nære medarbeidere i valgkampen har kjent til eller vært delaktig i russiske agenters innblanding i valgkampen i 2016, og det er heller ikke avklart om den russiske innblandingen på noen måte påvirket utfallet.

Det hvite hus har ennå ikke uttalt seg om forsøket på å anlegge riksrettssak mot Rosenstein, selv om det er kjent at president Trump fra tid til annet er rasende primært på Mueller, men også på Rosenstein og departementets øvrige ledelse – inkludert den inhabile justisminister Sessions.

Forsøket på å velte Rosenstein er åpenbart et ledd i forsøket på å stanse Muellers etterforskning, før den eventuelt når så langt at den kan rokke ved presidentens posisjon. Rosenstein er for øvrig i likhet med spesialetterforsker Mueller, et livslangt medlem av det republikanske partiet. Det ville være høyst urimelig om Rosenstein skulle bli stilt for riksrett, eller bli avsatt på andre måter.

Men i Trumps bakvendtland – der hvor alt går an – kan vi aldri være sikre.

. Og torsdag hevdet Cohen at presidenten også kjente til og godkjente et møte som nære Trump-medarbeidere under presidentvalgkampen i 2016, inkludert hans sønn, Donald Trump jr., hadde med russiske representanter som tilbød informasjon om Trumps motkandidat Hillary Clinton.

Lydopptak av gjenkjennbare stemmer er det vanskelig å vri seg fra, men utbetaling av hysj-penger i Trump-sammenheng er ulovlig bare hvis pengene er brukt som en del av valgkampen for å forhindre at utenomekteskapelige forhold skal gi kandidat Trump et dårlig rykte. Saken rundt møtet med russerne er alvorligere, for hvis Trump godkjente dette, har han aktivt samarbeidet med russiske agenter – og i valgkampsammenheng er det ulovlig samrøre med representanter for en fremmed makt. Nå er imidlertid saken den at Cohen ikke har lydopptak som beviser dette, så han er avhengig av å bli trodd av etterforskerne for at det skal få noen følger.

Trumps nåværende juridiske rådgiver og alltid tilstedeværende PR-mann, Rudy Giuliani, var på TV hele fredagen og latterliggjorde det hele ved å si at Cohen ikke er troverdig – og at «Cohen hadde løyet hele uka.»

Kanskje Cohens rulleblad ikke nettopp er fullt av pålitelige påstander, men Cohen sier i alle fall at han er villig til å gjenta under ed overfor justisdepartementets etterforsker det han skal ha hørt. Da blir det plutselig mer alvorlig, sett i lys av at president Trump ennå ikke har sagt ja til å stille opp og bli avhørt av etterforsker Mueller. Hvis det skulle være sant, og det er beviselig at Trump kjente til og godkjente møtet med russiske agenter for å få informasjon av betydning for valgkampen, vil det være brudd om amerikansk lov.

Og når det gjelder sannhetsgehalten i Trumps berømte tvitringer, er den så pass tvilsom at spesialetterforsker Mueller har begynt å sjekke tvitringene for å vurdere om presidenten bevisst bruker dem for å forpurre og forsinke framdriften i etterforskningen. Bruker Trump sin tvitring for å skremme mulige vitner som skal intervjues av etterforskerne? Eller brukes de for at etterforskerne selv skal redusere tempoet i etterforskningen? Der finnes allerede tydelige røster som mener at justisdepartementet bør avblåse hele etterforskningen på grunn av mangel på framdrift.  

Troverdigheten i Trumps tvitringer og uttalelser for øvrig, er svært lav. Han er mannen bak språklige nyvinninger som «fake news» (falske nyheter) og «alternativ facts» (alternative fakta). Washington Post er et av de mediene som følger opp sin kontinuerlige faktasjekk av det presidenten sier. Ifølge WP har presidenten siden han tiltrådte 20. januar 2017, har han per nå, 26. juli 2018, løyet, snakket usant eller gitt villedende opplysninger 4001 ganger. Selv om amerikansk etterretning har konstatert at russisk innblanding av valgkampen har funnet sted, har presidenten 53 ganger hevdet at russisk innblanding i valgkampen er en falsk oppfinnelse fra demokratenes side for å skape uro rundt Trump.

Han har påstått at etterforskningen av russisk innblanding i valgkampen startet med et “dokument som var betalt for av demokratenes landsstyre (DNC) og Hillary Clinton”. Ifølge WP var DNC et offer for den russiske innblandingen, fordi deres e-mailer ble hentet ut og senere offentliggjort gjennom WikiLeaks. FBI har sagt at russersaken begynte med at en rådgiver for Trump, George Papadopoulos, hadde fortalt til en australsk diplomat at Trumps valgkamp hadde mottatt “politisk dritt” om motkandidaten Clinton for å bruke det som negativ informasjon om henne.

En gruppe republikanske representanter i Kongressen forbereder nå en sak for å kunne stille USAs vise-justisminister Rod Rosenstein for riksrett. De kaller seg «House Freedom Caucus». Rosenstein er justisdepartementets ansvarlige leder for russersaken, som omfatter spesialetterforsker Robert Muellers pågående etterforskning av russiske agenters innblanding i presidentvalgkampen i 2016.

De mener at Rosenstein holder tilbake dokumenter og andre opplysninger om etterforskningen i russersaken. Forsøket fra «House Freedom Caucus» vil neppe nå fram, fordi i Washington er det neppe sterk nok interesse for å bruke riksrett for ofte som et politisk våpen. Republikanernes leder i Representantenes Hus, Paul Ryan, har gjort det klart at han ikke støtter forsøket.

Et forsøk på å felle vise-justisminister Rosenstein har ligget i kortene lenge. Han har imidlertid utøvet sitt ansvar for Mueller-etterforskningen med rak rygg, og som en god embedsmann har han ikke brukt lekkasjer til mediene for å støtte sin sak. Rosenstein har ansvaret for Mueller-etterforskningen fordi hans sjef, justisminister Jeff Sessions, erklærte seg som inhabil når det gjelder saker om russisk innblanding i amerikanske forhold fordi han selv tidligere hadde deltatt i møter med russiske representanter.

Rosensteins skjebne er bare et sideshow til den egentlige historien, som er den russiske innblandingen i valget i 2016, noe som FBI, CIA og hele det amerikanske etterretningsmiljøet er kjent med. Det som ikke er avklart, er om president Trump eller hans nære medarbeidere i valgkampen har kjent til eller vært delaktig i russiske agenters innblanding i valgkampen i 2016, og det er heller ikke avklart om den russiske innblandingen på noen måte påvirket utfallet.

Det hvite hus har ennå ikke uttalt seg om forsøket på å anlegge riksrettssak mot Rosenstein, selv om det er kjent at president Trump fra tid til annet er rasende primært på Mueller, men også på Rosenstein og departementets øvrige ledelse – inkludert den inhabile justisminister Sessions.

Forsøket på å velte Rosenstein er åpenbart et ledd i forsøket på å stanse Muellers etterforskning, før den eventuelt når så langt at den kan rokke ved presidentens posisjon. Rosenstein er for øvrig i likhet med spesialetterforsker Mueller, et livslangt medlem av det republikanske partiet. Det ville være høyst urimelig om Rosenstein skulle bli stilt for riksrett, eller bli avsatt på andre måter.

Men i Trumps bakvendtland – der hvor alt går an – kan vi aldri være sikre.